Flere somre har jeg feriert en uke på et lite avsidesliggende sted på Kreta. Et lite, enkelt familiehotell som ligger helt for seg selv i en bukt
ved havet. Storfamilien eier og driver hotellet i tillegg til geitedrift , åker med grønnsaker, poteter
og honningproduksjon. Hotellet har enkel standard, men hvert rom har en liten terrasse med
havutsikt . Veggene er hvitkalkede, dører og vinduer greskblå. Sengene er enkle og madrassene
er harde. Badet er lite, og det er sjelden helt varmt vann i sparedusjen. Men alt er rent og
omkranset av gresk, enkel skjønnhet i terrakottafylte frodige blomsterpotter, sitrontrær og
bedøvende sjasminbusker. Hver kveld sovner jeg med vinduer og dører åpne mot hav og
bølgesus og våkner tidlig av fiskebåten til sønnen som legger til brygga. Bestefar er parat og
sjekker dagens fangst og gir så beskjed til kjøkkenet hva de skal forberede til dagens lunsj og
middag. Mens jeg spiser frokost, hjemmelaget gresk youghurt og honning , er familien i full
aktivitet med de ulike oppgavene hver enkelt har. Men aldri travle, alltid tid til en prat, et smil . Jeg
kjenner etterhvert gjøremålene og aktivitetene. Vet akkurat hvor mor legger badehåndkleet sitt når
hun tidligst av alle tar sitt morgenbad. Vet akkurat hvor far setter kaffekoppen sin før han tar til
med sine oppgaver om morgenen og hvor det gule fiskegarnet ligger til tørk og hvor og når
grønnsaker, honning og urter blir hentet inn. Dagene har sin faste, forutsigbare rytme , og vi som
er besøkende , finner snart vår egen greske rytme i dagene som består av naturen som omgir oss;
Et bad på den enkelt tillagede badeplassen, en tur opp i fjellene langs geitetråkket , omkranset av
blå timian , ned i spennende raviner fylt av oliventrær og blomstrende busker i rosa og hvitt. En
kajakktur langs kysten med stopp på små hvite strender. Eller bare sitte stille. La timene rulle
sakte som bølgene. Og så mot kvelden, gå de få skrittene ned til det ene kapellet eller gå opp den
ene trappen til det andre kapellet. Dørene er alltid åpne og det finnes alltid brune talglys å tenne
som bestemor har laget.
Her har familien bygd to kapell for generasjoner av tid tilbake. Lagt mye arbeid og kjærlighet inn i
sine Gudshus, både utenfor og innvendig. Her er dørene ulåste. Stolene og de to små benkene
er slitte og velbrukte. Livet her, så enkelt og i pakt med naturen har sine også sine prøvelser. Og
da er hjelpen nær. Da er trøsten nær . Å gå opp en trapp eller ned en sti, åpne en dør, tenne et lys
og vente . Til uroen stilner og trøsten er nærvær.
Så enkelt. Tillitsfullt. Tålmodig.
Må det være så mye mer?
For meg er det nok. Å legge fra meg byrder, vente og stole på et nærvær i det hverdagslige
livet vi har. En åpen dør, en slitt benk, et hjemmelaget talglys.
Symboler som overføres fra generasjon til generasjon. Holdepunkter. Ankerfeste.
