Litt etter litt forsvinner de. Gjemmestedene til vesken og lommeboken. Rekkefølgen i kommoden som så sirlig hadde sine avdelinger med undertøy og strømper, natttøy og underkjoler er nå blandet kaotisk sammen. Skittentøyet hoper seg opp og hun har glemt at hun kan be om å få vasket det. Søppel lukter vondt og må tømmes. I kjøleskapet står nå uspiselig mat som må bæres ut på kjøkkenet sammen med mange glass som har hopet seg opp her og der.
Rett som det er må vi be henne skifte bluse eller bukse. Flekker hun ikke lenger ser.
Å bli med ut blir nå er et strev. Hva skal hun ha på seg? Ofte kler hun seg for tynt eller tykt, glemmer å ta på seg utesko og spør hele tiden etter vesken, nøklene og brillene. Den lille rest av kontroll som er igjen.
Penger, hvor er pengene mine? Vi leter under madrassen i toalettveskens innerste rom. Beste gjemmeplass- som også glemmes. Penger telles, hundrelapper blir til tusenlapper, femti lapper til hundrelapper. Forstår ikke at kontantenes tid er forbi og det er nytteløst å forklare. Av og til blir hun sint i sin maktesløshet. Vi vet hun er syk, men det sårer. Det føles urettferdig. Vi er der alltid i detaljenes hverdag. Fyller alle behovshull som ikke personalet har mulighet til. Handler, følger til lege og tannlege, snakker med personalet, kjøper blomster og favorittsmakene, men vi er også søppelkasse for maktesløsheten, forvirringen, frustrasjonen og ensomheten. Det må være en søppelkasse til dette. En Utfordrende oppgave for pårørende, men en nødvendig ventil. Vi må tåle å bre den ventilen som kan lette litt på trykket i denne svært krevende tiden.
Når våre nærmeste får Alzheimer må vi leve med det, vår hverdag blir forandret, vi tilpasser oss og forsoner oss med også denne sykdommen hos en av våre kjære. Det er ikke gjort en gang for alle, men må gjøres om igjen og om igjen . Og er man så heldige å få plass til vår kjære et sted som på Strømmehaven i kristiansand- ja da er det som å trekke et vinnerlodd . Her blir den enkelte beboer møtt på sine individuelle behov, med kjærlig omsorg. Blir ivaretatt som et helt menneske med respekt og forståelse. Strømmehaven har tilrettelagt på så mange måter for mennesker med Alzheimer. Fordi gjenkjennelse fører til selvstendighet så lenge som mulig,er det inne på området både Matbutikk, frisør, Resturant, kjøkkenhage, nydelige blomstrende gangstier, konsertsal , hønsehus og utallige aktiviteter som hobbyverksted, demenskor, tilstelninger for både beboere og pårørende. Det er faste samtaler med pårørende , gjensidig informasjon og veiledning . Vi lærer og ser-hvordan det jobbes på livets siste stoppested. Det dufter ofte nybakt brød, boller og kringler, oppskrifter beboerens har hatt med og det bakes i fellesskap . Det spises i fellesskap . Med hvit duk når noe skal feires.
I fjor døde min mor her. Varmt omsluttet av personal og oss nære.Et kapittel i livet er avsluttet. Jeg er takknemlig for all den omsorg og kjærlighet som ble vist min mor og oss alle. Jeg hviler i det håpet om at denne måten å drive slike boenheter må spre seg over det ganske land. Det ble en fin tid og en dag gikk jeg opp dit på terrassen i sommer. Satte meg i mammas stol der og tenkte på henne og hennes fire siste år der. Og mine. For en læring i hva respekt og trygghet betyr på våre omsorgsplasser. Det viktigste- og det som rørte meg mest her var at det var nedfelt som en grunnstein i alle pleiere vi møtte. Takk til Strømmehaven . Evig takk❤️
Kategorier: Tidsspor